Ukens fremmedart
Villsvin

Kjennetegn

Villsvin er inntil 185 cm og har en halelengde på 15–20 cm. Rånene veier mest, og kan bli inntil 250 kg, mens purkene er inntil 150 kg. Villsvin er tettvokste og kortbeinte dyr. Ungene er lyse med gule og brune striper. Fargen er rødbrun på ungdyr til nesten svart på de voksne. Pelsen er tett og langhåret om vinteren, men atskillig tynnere om sommeren (lite bunnull). Det store hodet, de runde og hårete ørene og den høye manken gjør at forveksling med bjørn kan skje under dårlige observasjonsforhold. Rånene har kraftige hjørnetenner i over- og underkjeven som vokser hele livet, og som krummes oppover. Villsvinets ekskrementer er pølselignende.

Utbredelse

I Sør-Norge observeres villsvin i grensetraktene mot Sverige, hovedsakelig øst for Glomma opp til Trysil. Stabil forekomst med ynglegrupper finnes øst for Glomma i Østfold, og spredt langs grensen videre nordover. Villsvin er flere ganger forsøkt gjeninnført til Norge og andre nordiske land i løpet av de siste 100-150 år. I Finland ble villsvin registrert i 1956, og arten har siden spredt seg nordover og enkelte levedyktige bestander finnes nå nord til Bottenvika. I Sverige forsvant villsvinet på slutten av 1600-tallet pga. jakt, men ble gjeninnført som jaktobjekt for kongen på Øland i 1723. Også denne bestanden ble skutt ut omkring 1770. Utsettinger og rømminger av farmdyr i Sør-Sverige førte til etablering av bestander i blant annet Skåne, og dyr som rømte i 1976 etablerte en fast bestand i Stockholms län. I 1980 bestemte Riksdagen at denne skulle få leve for forskningsformål, men vedtok allerede i 1988 å definere arten som innfødt viltart. Villsvin fantes tidligere i hele Mellom- og Sør-Europa og fra Pyrenéhalvøya i vest til Stillehavet i øst og i Nord-Afrika. Arten er introdusert til Nord- og Sør-Amerika og Australia. Villsvinbestanden er generelt økende i Europa. I steinalderen var villsvin vanlig i store deler av Skandinavia, men både på grunn av klimaendringer, jakt og fangst forsvant arten.

Kilde: Artsdatabanken