Jan Erik Tangen

Minne fra barndommen

Noen opplevelser fra barneåra glemmer en aldri. Slik ble det da bestefar i sin tid løftet meg opp, satte meg på fanget, tok opp sitt slitte lommeur, åpnet baklokket og sa: «Se på alle disse tannhjulene. Alle disse må jobbe sammen dersom klokka skal fungere».

Opplevelsen ble mer enn et minne fra barndommen. Den vokste til å bli en forståelse av økologi: Naturens artsmangfold, satt sammen i en vev der alt liv inngår i innfløkte systemer vi dessverre forstår og respekterer altfor lite av. En sammensatt verden av alt fra synlige arter via småkryp til arter på mikronivå der alle er med i nettopp det samspillet som bestefars lommeur var et synlig bilde på.

Nyttedyr og skadedyr

Dette samspillet har noen våget å dele inn i «nyttedyr» og «skadedyr». Til og med på skolen lærte vi dette. Nå skjønner stadig flere at vi ikke kan dele inn dyreriket i nyttedyr og skadedyr. Noen dyr kan naturligvis forsyne seg av de vi kaller vår eiendom, men naturen er ikke bygd på eiendomsprinsipper. Naturens prinsipp er at livsformene skal være mange og alt liv skal være i balanserte mengder. Nettopp derfor konkurrerer individer og arter om mat og levesteder og forsyner seg av hverandre. Derfor er alt «vårt» bare til låns for en periode. Alt organisk brytes etter hvert ned til molekylnivå, hentes av nye organismer og går inn i nytt liv. Dette er naturens ufravikelige prinsipp. Slik vi mennesker høster av andre arter, er det naturlige at «skadedyra» forsyner seg av vårt. Vi kan like, eller ikke like dette, men det er slik naturen er.

Kongeørn er fortsatt sett på som skadedyr

Det grådige menneske

Og om noen tviholder på begrepet skadedyr, er vi mennesker det grådigste. Vi forsyner oss i uforstand i en slik mengde og i et slikt tempo, at klodens bæreevne slår sprekker. Når så vi mennesker, også Stortingspolitikere, i noen tilfeller bestemmer hvor mange ynglende par det skal være av hver art, og hvor individer skal få leve eller ikke leve, overtar matematikk og maktmisbruk for økologi.

Økologidepartementet

Håpet er at vi gradvis forstår mer, respekterer og gjør framtidsrettede beslutninger der viserne i bestefars ur er økologiske og politiske vegvisere. Kanskje tvinger det seg fram at vi en dag vil ha et økologidepartement som et overordnet departement?